Tanker-aRisæ

"Som følelsesmenneske bør du forberede deg på å bli såret... " Sitat fra en av mine største forbilder! Og hvilken sannhet det er... jeg har opplevd det flere ganger og sist for en uke siden. Da  fikk jeg en telefon fra min kjære der han slo opp med meg. Først kommer den vonde følelsen når du forstår at samtalen ikke blir som alle andre, blant annet ved setningen; du bør kanskje sette deg... Deretter den tomme følelsen når ordene faller som stein på hjertet ditt, så kommer forvirringen og spørsmålene, kunne jeg gjort noe annerledes? Deretter fortvilelsen og håpløsheten... Alt dette mens du utad nok høres relativt rolig og avbalansert, "du tok det bedre enn fryktet". Jo takk, men så når du snakker med din mor og skal fortelle hva som har skjedd, da kommer følelsene! Plutselig er det en kjær person som åpner muren som trekker varsomt ut den ene steinen som holder fasaden oppe. Det ble ikke noen tårevåt samtale, tårer var det men faktisk mindre enn jeg nok kunne forventet. Deriomot ble det en lang god samtale om det som var skjedd, hvorfor og også om livet videre. For det går videre, helt klart om enn med et tomrom i hjertet.

Når man da dagen etter logger seg på de ulike sosialemediene, og kan lese profilendringen; "single, søker forhold" så blir man såret, deretter sint og så fandenivoldsk! Hva gjør du så i ditt raseri? Jo du gjør det samme selv, endrer profilen og starter å søke rundt etter en ny kjærlighet... dumt sier du? for tidlig... upassende? ja det kan det nok være, men det kjennes riktig! I alle fall der og da. Så dukker en melding opp, en ny person har besøkt din profil, deretter nok en å til sist er det ca 8-9 personer som du chatter med. Om alt og ingenting, men mest om felles interesser. Så blir 8 til 5, deretter blir det to og til slutt mer eller mindre én spennende person igjen. T.K.N. jeg begynner å bli veldig glad i deg! Til noens store fortvilelse... allerede nå?

Mine tanker spinner, jeg vet ikke hva jeg skal føle, eller hvorfor jeg føler det sånn, for den del. Men det er sån jeg er, impulsiv, og ved første tegn på annerkjennelse så hopper jeg i armene på folk! Eller i alle fall lar jeg meg nok relativt fort forføre. Samtidig mener jeg virkelig at denne personen har grepet noe i meg som gir det rette grunnlaget for noe mer. Vi har så mye felles interesser at vi kan chatte nærmest en uke i strekk og fortsatt ha nye temaer å ta opp, eller bare fortsette dypere på andre for den del. Og det må vel være viktig?! Jeg skal allikevel være så ærlig mot meg selv at jeg vedgår at jeg nok har gått litt fort frem. Bli venner først, chatt litt, bare for chattens skyld... Man trenger ikke gå inn i et forhold med én gang... gi det litt tid. Og la den andre også få vite det! (Det skal skje i kveld).

Uten tittel                     (Av: Bjørn Preben Anfinsen-aRisæ, Risør 24.9.2010)

Aldri så aleine som når tankene spinner omkring,

Fra håp til fortvilelse, fra mot, til sviktende tro.

Aldri så aleine som når trådens slag møtes av svarers tunge.

Håpløshetens kalde hånd gir frysninger og fortvilelse.

Motstridende råd, motstridende følelser.

Alle vil deg vel, men ingen kan bli enige om hvordan.

Hva skal jeg gjøre?

Hva skal vi gjøre?

Hva skjer, hvorfor, hvem, når ?

Med tankene spinnende rundt, med rynkene bekymringsfulle i pannen.

Jeg føler uro, uro og angst?

Skrekk! Hva har vi gjort!?! Så mye, enda flere tanker, ingen klare svar?

Eller vil jeg bare ikke se det klart?

Har jeg alt bestemt meg?

Kan ikke noen gi meg et ultimatum snart,? Vil jeg det?

Jeg vet ikke lengre hva jeg vil? vakuum. Et eneste stort vakuum, varm i nakken, øm i føttene.

Hva skjer, er vi gale, kommer vi til å angre?

Gode råd med baktanker, vonde råd med kjærlighet..

Hjertet banker, men med hvilken rytme?

Med hvilken klang?

Er det varselsang?

Eller er det håpets bjeller, kirkeklang?

Vi har i alle fall hverandre, alle sammen og bare oss to!

Håpet må seire, håpet må gro..

Vi vil klare det, med tro, håp og kjærlighet!

Og størst blant dem er KJÆRLIGHET!

E har hatt flere nettsider i løpet av endel år, men har lenge lurt på om e skulle begynne å skrive blogg, eller blogge som det vel kalles... e har mange tanker som e tedels har nedskrevet, dels glømt. Og derfor fant e i dag ut av at e kanskje skulle ta steget inn i bloggernes verden;-) Ikke ta meg for høytidlig, det gjør i alle fall ikke e:-D Allikevel kommer e garantert innom endel alvorlige temaer også, for e ser for meg å ta opp saker som engasjerer med kanskje hovedsakelig med utgangspunkt her lokalt i Risør.

Risør min elskede by! Med alle dine feil og mangler...

Velkommen til "Tanker aRisæ"!

Med beste hilsener,

Bjørn Preben Anfinsen-aRisæ

Mitt slektsvåpen(jeg er riktignok første i rekka, så ikke akkurat tradisjon...) Mitt motto; "Fides tua te Salvam fecit" - betyr; "Din tro har Frelst deg"

Dette er den første posten på min nye blogg ;)